Kirkehistorisk artikkel om treenigheten

Konsilet i Nikea resulterte i den nikenske trosbekjennelsen. Den er fortsatt gyldig i den katolske og i de ortodokse kirkene samt i de fleste protestantiske kirker. I denne trosbekjennelsen heter det bl a «Vi tror på èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen.»

Som vi ser, innebar den nikenske trosbekjennelsen en avvisning av Arius sin lœre. Men arianismen forsvant ikke av den grunn. Striden fortsatte i mange år, og både Konstantin selv og hans etterfølgere, keiserne Konstantius og Valens, inntok i tidens løp skiftende holdninger til arianismen. Det var først under et konsil i Konstantinopel i år 381, under ledelse av keiser Theodosius I, at treenighetslœren ble endelig vedtatt og gjort til gjeldende lov i Romerriket.  

Mens arianismestriden pågikk, var folkevandringene i full gang. Langs de nordøstlige grensene av Romerriket slo germanske stammer seg ned. Mange germanere trådte i romersk tjeneste, bl a  som leiesoldater. De ble påvirket av den kristne lœre, sœrlig i dens arianske form, ettersom arianismen fortsatt var fremherskende i de delene av Romerriket germanerne først kom i berøring med.  Arianismen ble ytterligere styrket blant germanerne ved at den vestgotiske, ariansktroende biskop Wulfila på 340-tallet oversatte bibelen til gotisk. Wulfila virket dessuten som misjonœr blant sine stammefrender, og kom til å bli ansett som germanernes apostel.

På denne tiden ble Romerriket delt i en østlig og en vestlig del. Den østlige delen, også kalt Det bysantinske riket, skulle komme til å eksistere helt frem til 1453, da Konstantinopel ble erobret av tyrkerne. For Vestromerrikets del førte imidlertid det ytre presset fra germanerne, men også indre forhold til en vedvarende svekkelse i løpet av 400-tallet, De germanske stammene - vestgotere, østgotere, vandaler, burgundere, langobarder osv, overskred vestrikets grenser, delvis som en slags forbundsfeller, s. k. foederati, delvis som erobrere. Den siste vestromerske keiser, Romulus Augustulus, ble avsatt av germanerhøvdingen Odoaker i 476.

De ulike germanerfolk dannet mer eller mindre bestandige riker, vandalene i Nord-Afrika, vestgoterne i Spania, østgoterne og senere langobarderne i Nord-Italia, burgunderne først ved Rhinen, senere i dagens Sørvest-Frankrike. Felles for dem alle var at den germanske herskerklassen sverget til arianismen, mens den opprinnelige befolkningen i de erobrede områdene var katolikker, dvs de holdt seg til treenighetslœren. Dette gjorde sitt til å skjerpe motsetningene mellom germanerne, som utgjorde en minoritet, og folket forøvrig, som utgjorde det store flertall. Det bidro også til en politisk ustabilitet, som ble forsterket ved at de germanske herskerne gjennomgående ikke kunne regne med noen støtte fra den eneste, noenlunde faste organisasjonen som var igjen i Vest-Europa etter vestrikets oppløsning - den katolske kirken med dens biskoper og prester.  

Ett germanerfolk skilte seg imidlertid ut i dette bildet, nemlig frankerne. De hadde ikke vandret så langt - bare fra de områdene som utgjør dagens Nordvest-Tyskland til de nordøstlige delene av Gallia, dvs dagens Belgia og Nordøst-Frankrike, områder hvor det allerede var et visst germansk folkeinnslag. Der dannet de et rike under sin første - halvt mytiske - konge Merovig. Herskerslekten ble derfor kalt merovinger. Merovigs sønnesønn het Klodvig. Han var gift med en burgundisk prinsesse som het Klotilde, og hun var kristen - ikke arianer, men katolikk. Klotilde skal ha påvirket sin ektemann, slik at også han lot seg døpe som katolikk - sammen med tre tusen andre frankere. Det skal ha skjedd omkring år 500. En annen historie går ut på at Klodvig under et slag mot alemannerne i dagens Sydvest-Tyskland lovet de kristnes gud at han skulle la seg døpe, dersom han seiret, hvilket han altså gjorde.

Man vet ikke helt om Klodvig i utgangspunktet var hedning eller arianer, men poenget er at han må, eller i alle fall kan ha forstått at han ved å velge som han gjorde, ville kunne vinne oppslutning fra den opprinnelige, dvs gallo-romanske befolkningen i sitt rike. Dessuten - og det var kanskje enda viktigere - ville han kunne få den katolske kirken som sin støtte og forbundsfelle. Det fikk han, ikke bare i sitt eget kongerike, men også i naborikene, som han og hans etterfølgere satte i gang med å erobre - ett etter ett.

I løpet av et par hundre år var merovingerslekten degenerert og svekket av indre strid. I året 751 skal derfor merovingerkongens  hushovmester (eg. forvalter av det kongelige gods, men i realiteten en slags regent) , Pippin den lille (eg. den yngre), ha spurt biskopen av Roma, dvs. paven om hvem som burde vœre konge i Frankerriket, han som hersket i navnet eller han som hersket i gavnet. Paven svarte slik Pippin ønsket, hvorpå den siste merovingerkongen, Childerik III, ble detronert, avklippet sitt kongelige, lange hår, og satt bort i et kloster. Pippin ble valgt til konge av de frankiske stormennene, og innledet dermed karolingernes herredømme i Frankerriket. Til gjengjeld for pavens velvilje påtok Pippin seg et beskytteransvar for romerkirken og paven, som på den tiden var truet av langobarderne i Norditalia. Kong Pippin ble senere også salvet av paven. Pippin ble i den forbindelse hyllet som en ny kong David, noe som ytterligere styrket hans autoritet.

Navnet karolinger henspiller forøvrig på Pippins far, Karl Martell (Karl med hammeren), som beseiret de muslimske maurerne i slaget ved Poitiers i 732, og som derfor ble ansett for å har reddet Vest-Europa fra å bli islamisert.   

Den mest kjente karolinger var Karl den store, Pippin den lilles sønn. Ved Pippins død i 768 ble Karl valgt til frankernes konge. Gjennom erobringskriger la Karl og hans frankere under seg størstedelen av dagens Vest- og Mellomeuropa, som dermed ble vunnet for den katolske versjon av den kristne tro. I Roma på juledagen år 800 ble Karl kronet til keiser (imperator) av pave Leo III. Romerriket ble dermed betraktet som gjenopprettet i form av et Imperium Christianum, til tross for at de østromerske keiserne i Konstantinopel anså seg selv som de rette arvtakerne etter keiserne i den vestlige delen av Romerriket. Man så seg senere nødt til å enes om at det kunne vœre to romerske keisere, slik det hadde vœrt før vestrikets sammenbrudd.

Det var altså paven som hadde kronet Karl til keiser, og slik sett kunne paven ansees som å stå over keiseren i rang. På den annen side hadde Karl overtatt sin fars, kong Pippins, beskytteransvar for romerkirken og paven, som dermed befant seg i et avhengighetsforhold til keiseren. Dermed kunne keiseren ansees som å stå over paven i rang. Det er mye som tyder på at Karl så det på den måten. I alle fall skal han ha omtalt seg selv som både konge og prest (rex et sacerdos). Denne uklare rangordningen gav senere opphav til en rivalisering og til tider ren maktkamp mellom pave og keiser, mellom det geistlige og det verdslige overherredømmet innenfor den vestlige kristenheten. Denne rivaliseringen kom gjennom hele middelalderen til å prege det romersk-katolske Europa {også Norge, der kong Sverre som kjent «talte Roma midt i mot»). Det er blitt hevdet at man her ser spiren til våre dagers demokrati, som nettopp tar høyde for en balanse mellom rivaliserende, politiske krefter. Uttrykket «den legale opposisjon» er blitt brukt i denne sammenheng. Dette i motsetning til de deler av Europa som soknet til den ortodokse østkirken, der keiseren - basileios - innehadde både det åndelige og det verdslige overherredømme.

Det store frankerriket gikk etterhvert i oppløsning, delvis på grunn av indre svekkelse, men også som følge av angrep fra ytre fiender - vikinger i nord, ungarere i øst og sarasenere (arabere) i sør. Av de enkelte bestanddelene dannet det seg i hovedsak to nye kongeriker, Frankrike i vest og Tyskland i øst. Keiserverdigheten hadde fulgt karolingerslekten, men etter at den var utdødd, tilbød paven den tyske kong Otto I keiserkronen. Otto takket ja, og ble kronet i Roma i 962. Dermed oppstod det som senere ble kalt «Det hellige romerske rike av tysk nasjon». Dette «hellige» riket, som er blitt betegnet som et politisk monstrum, bestod i praksis av rundt tre hundre mer eller mindre selvstendige hertugdømmer, grevskap, baronier, ridderskap og bystater. Det eksisterte likevel helt frem til 1806, og det omfattet, foruten dagens Tyskland, Benelux-landene, deler av Frankrike, Sveits, halve Italia, Østerrike, Tsjekkia og deler av Polen.  Riket ivaretok på en måte arven etter Karl den stores Imperium Christianum, og representerte - ideelt sett - hele det katolske Europa, dvs de delene av kristenheten som betraktet paven som sitt åndelige overhode. Tilsvarende var de europeiske kongene - ideelt sett - underlagt keiseren, som - etter på 1100-tallet å ha vœrt Europas mektigste hersker - et halvt årtusen senere nœrmest endte som en tåkefyrste - uten sœrlig reell makt, men stadig oppfattet som det katolske Europas verdslige overhode - ideelt sett.

Ideen om et samlet og - mer eller mindre underforstått - kristent Europa døde aldri. Den ble forsøkt virkeliggjort av keiser

Karl V i reformasjonstiden på 1500-tallet, av Napoleon på begynnelsen av 1800-tallet, av Adolf Hitler i 1940-årene, og av Den eurpeiske union (EU) i etterkrigstiden. Mye av EU sin symbolikk henspiller således på Karl den store, som endatil har fått en av EU-kommisjonens bygninger oppkalt etter seg!