Helgetanker palmesøndag 2021 av Sokneprest Stein Bjarne Westnes


 

Påsken er på mange måter fortellingen om kjærligheten som møter verdens makter og myndigheter. Jesus er kjærlighet. Han vandrer i verden som de minstes forsvarer og våpendrager. Men våpnet han drar er kjærligheten, ordene om Guds rike og ordene om nåde og tilgivelse. Senere i uken lød jo ordene på korset: Far, tilgi dem for de forstår ikke hva de gjør! Lk 23,34. Jesus var en passifist som hadde kjærligheten som eneste våpen. Han tapte da han vant. Han seiret da det så ut som han tapte. Han overvant døden da det så ut til at alt hadde revnet og det ikke var noe igjen. Slik er livet. Slik er fasten, slik er Jesus! Vi må miste alt for å få alt!

 

 

Vi begynner ofte å si God Påske til hverandre før palmesøndag, i forkant av påskefeiringen. Men hvis en skulle være nøye på det, er det egentlig ikke før 1. påskedag, på oppstandelsesdagen og i tiden etter det vi skal si det. Palmesøndagen feirer vi til minne om at Jesus hadde kommet frem til Jerusalem, han hadde tatt inn i huset hos Martha, Maria og Lazarus. De var tre søsken, Jesu nære venner som bodde i en liten by utenfor Jerusalem som kalles Betania. Jesus bodde der om nettene og pendlet til fots inn til Jerusalem på dagtid. Men men første dagen denne uken, red han på et esel.

Palmesøndagen har fått sitt navn etter hendelsen som blir beskrevet i Johannes evangeliet kp. 12,12-14. Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn, Israels konge! Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:  Vær ikke redd, datter Sion! Se, din konge kommer, ridende på en eselfole.

Denne palmesøndagen 2021 i koronapandemiens tid bes vi om å bruke teksten fra evangelisten Matteus kap. 26,6 – 13: Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.» Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»

Jesus var altså i huset til en annen venn, Simon den spedalske. De spiste middag. Så kommer denne kvinnen som vi ikke får vite navnet på. Hun overøser Jesus med takknemlighet. Hun salver føttene hans og tørker dem med håret sitt. Det er tydelig at noen er både brydd og irritert over det hun gjør. Men Jesus lar henne gjøre det. Han tar imot hennes oppmerksomhet, hennes omsorg, hennes takknemlighet. Det slår meg at det er en viss likhet mellom kvinnen og folkemengden som møtte ham innenfor portene i Jerusalem da han red inn på eselfolen den søndagsmorgenen. De viste han sin takknemlighet for den han var/er. De hyllet ham og æret ham som en konge og en frelser. Denne kvinnen som salver ham, salver ham til hans død sier teksten. Men salvingen setter tankene i gang. I gammeltestamentlig tradisjon var salving noe man gjorde med konger, de ble salvet til sin kongsgjerning. Også prestene ble salvet til sin prestegjerning. I ettertid har jo Jesus fått begge disse titler av sine tilhengere. Han blir tiltalt som yppersteprest i Hebreerbrevet og han blir omtalt  i Åpenbaringen kp. 19,16 som Kongenes konge og herrenes herre.

Han ble altså salvet av en kvinne som ingen vet sikkert navnet på. Kanskje er det et poeng at vi ikke får vite sikkert hvem hun er. Hun kan være hvem som helst. Hun kan være alle kvinner. Han løfter på denne måten kvinnene opp. De får en plass i første rekke i Guds rike. De får tjeneste og likeverd med alle mennene som på den tiden mente de hadde en forrang foran kvinner.

De hadde måltid, de lå til bords, de hvilte ut etter dagens strev og spiste god mat sammen. Denne påsken 2021 blir ikke påsken for de store familiesamlingene, festmiddagene. Men det er viktig å hvile ut, det er viktig sånn menneskelig talt å lade batteriene på alle måter. Vi trenger det! Påsken er også en tid for åndelig kontemplasjon og påfyll. De store spørsmålene møter oss i påskens budskap. Påsken er på mange måter fortellingen om kjærligheten som møter verdens makter og myndigheter. Jesus er kjærlighet. Han vandrer i verden som de minstes forsvarer og våpendrager. Men våpnet han drar er kjærligheten, ordene om Guds rike og ordene om nåde og tilgivelse. Senere i uken lød jo ordene på korset: Far, tilgi dem for de forstår ikke hva de gjør! Lk 23,34. Jesus var en passifist som hadde kjærligheten som eneste våpen. Han tapte da han vant. Han seiret da det så ut som han tapte. Han overvant døden da det så ut til at alt hadde revnet og det ikke var noe igjen. Slik er livet. Slik er fasten, slik er Jesus! Vi må miste alt for å få alt!

Eksempler i vår tid på slike opptog for kjærligheten er heldigvis mange rundt om i verden. For oss er vel det tydeligste kanskje blomstertoget i Oslo etter hendelsene i Regjeringskvartalet og på Utøya 22/7. 2011. Men det er mange slike stille protester mot overmakten rundt om i verden. De som står opp mot urettferdighet, mot rasehat, mot overgrep av alle slag, folk som kjemper en stille kamp er folk som vandrer sammen med alle de som på palmesøndagen legger ned grønne grener og kapper foran Jesus på veien der han går frem mot målet, som er hele verdens frelse.

Det er kanskje litt tidlig å si god påske, men God palmesøndag!  Lykke til med påskefeiringen der du er!

 

 

Tilbake