1. juledagspreken i Bryn kirke

16.01.2017

Preken holdt første juledag i Bryn kirke.
Teksten var fra Johannes prologen. Joh. 1,1-20
Stein Bjarne Westnes

Evangelisten Johannes har fått ørnen som sitt tegn. Det er på grunn av prologen. Prologen er jo disse første versene i kapittel 1. I evangeliet som vi snart skal høre.

På en svært innsiktsfull måte gir Johannes oss del i rammene omkring juleevangeliet. At Kristus er før alle ting. At alle ting er blitt til ved ham. Johannes svever som en ørn over det teologiske, det filosofiske og det bibelske landskapet.

 

Vi synger salmen på nr. 41

 

Evangeliet leses av medliturg fra lesepulten.

 

Preken:

I begynnelsen, hva betyr det?

På gresk: En Arkje en ho Logos. I begynnelsen var ordet.

Begynnelsen: Hva betyr det.

I en artikkel jeg fant på –forskning.no refereres det til den amerikanske forskeren Paul Davies som sier at : Livet startet ikke med kjemiske tilfeldigheter. Det startet med informasjon.

Han sammenlikner med dataverden og sier: Software før hardware

Abstrakt definerte mønstre har altså ført til konkrete fysiske og kjemiske prosesser i de første levende celler, ifølge Davies og hans samarbeidspartner fra NASA, astrobiologen Sara Walker.

  • Kjemien alene kan ikke forklare livets opprinnelse, like lite som studier av silisium, kobber og plast kan forklare hvordan en datamaskin kjører et program, skriver han i kommentaren.

 

OK, jeg er ikke kreasjonist, men jeg tror på Johannesevangeliets forståelse av virkeligheten at verden er blitt til ved en vilje en handlende kraft, og jeg tror denne handlende kraften er Gud Herren, den treenige som åpenbarer seg for oss. Jeg må si det ligger en utrolig trygghet i dette for meg.

 

Jeg har mange ganger sagt til dere at en av kristendommens store fordeler er at vi forstår oss selv som mennesker som kommer fra Gud og skal tilbake til Gud.

 

Parallellen til Johannes evangeliets enorme perspektiv er kanskje når vitenskapsmenn forklarer litt om hvordan det hele er satt sammen virker det skremmende stort.

 

Nå må du gjerne arrestere meg Øyvind (Grøn), men er det ikke slik at vi befinner altså på denne kloden som snurrer i 1670 km i timen rundt sin egen akse, samtidig beveger den seg i 107 200 km. I timen rundt sola i tillegg så dreier melkeveien rundt sin egen akse og i den forbindelse har vi en fart på 800 000 km i timen. I tillegg suges vi  mot en superhop av stjerner i en enorm fart av 2, 2 mill km i timen. I tillegg til det kommer utvidelsen av universet?

 

Hmmm ikke rart man blir svimmel av dette livet her av og til.

 

Alt dette gir et svimlende bilde av den fysiske virkelig vi befinner oss i. Vi merker ingenting til alt dette. DVS i vi merker selvfølgelig noe, men det er ikke så mange årene siden vitenskapen fant ut hvordan tingene henger sammen og man vet vel ikke på langt nær alt enda, eller gjør man det?.

 

Jeg tenker i møte med en slik virkelighetsbeskrivelse er det veldig, veldig godt å høre at det finnes en Gud som var før alle ting og som alle ting er blitt til ved. En Gud som er fra evighet til evighet. Ørneperspektivet hos evangelisten Johannes kommer i et helt spesielt lys når en erkjenner de enorme dimensjoner vi er en del av og står overfor når vi tenker på rommet vi hører til i.

 

Han som står bak det hele har altså latt skaperverket på jorda skje ved sin vilje. Han elsker oss på forunderlig vis slik at han gjør alt for å holde oss i tale, holde oss i sin nærhet. Juleevangeliet er fortellingen om hvordan han har kommet til verden som en av oss.

Han har brukt engler for å fortelle. Han sendte engler på himmelen. Han sendte engler som budbærere. De kom med godt bud.

Det som altså er det helt råe her, det helt utrolige er at han kommer nær. Han bruker vårt språk. Han blir en av oss. Han gir sitt seil, han gir oss sin lovnad om frelse, om mening og fremtid.

 

Han som var fra før alle tider møter verden. Han kom til sine eget, men hans egne tok ikke i mot ham. Men alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.

 

Dette betyr at mennesker kan møte ham!

Hva skjer når mennesker møter ham: For at dette ikke skal bli for fjernt vil jeg trekke frem to underlige men godt bevitnede historier.

Den ene er om den Danske journalisten Charlotte Rørth:

Jeg siterer fra en avisartikkel i VL nå rett før jul.

I et kapell i Ubeda i Spania opplevde den danske journalisten Charlotte Rørth at Jesus viste seg for henne og snakket til henne. Denne opplevelsen har hun delt og reflektert over i en bok, i foredrag og intervjuer - blant annet i Vårt Land 4. juli i fjor.

Sist uke snakket hun om det på Menighetsfakultetets fagdag, der temaet var omvendelse.

Rørth var vokst opp i en sekulær familie og gikk på en marxistisk skole. Hun var medlem i Folkekirken, men var ikke ute på religiøs søken. Møtet med Jesus kom helt uventet og uforberedt og forandret hennes syn på mye.

– Jeg er ikke blitt troende. Jeg er blitt en som vet. Nå vet jeg at Guds sønn finnes og vi kan få kontakt med ham, sa hun i foredraget på MF.

Men likevel vil hun ikke kalle det som skjedde med henne for en omvendelse.

– Min historie er en utvidelseshistorie, ikke en omvendelseshistorie. Jeg skal ikke kaste bort den jeg var, for det jeg opplevde var en aksept. Hvis jeg skal forkaste den jeg var, må jeg også forkaste andre, sa hun.

Rørth opplever seg heller ikke som en misjonær når hun forteller om sitt møte med Jesus.

– Jeg er oversetter. Jeg kan oversette kirkens språk i et dagligdags språk. Jeg har journalistens språk, som er et inkluderende språk, sa hun.

Rørth sa at hun var glad for å ha blitt lært opp til å være en tviler, en som ser flere sider av en sak. Og at hun bruker journalistens verktøy for å formidle det hun har opplevd.

– Mitt mål er ikke å få folk til å tro på Jesus, men å sikre ytringsfriheten, sa hun. Etter hun fortalte om sin erfaring, har hun møtt mange med lignende erfaringer. Men de har ikke turt å fortelle om det, fordi det bryter med de vedtatte forestillingene i vårt samfunn. Hun vil gjerne bidra til åpenhet for slike fortellinger.

Opplevelsen brøt da også med hennes egne forestillinger, og hun strever fortsatt med å forstå den.

– Jeg mente jo Gud var en menneskelig konstruksjon. Men en konstruksjon kan ikke kaste lys ned på meg fra himmelen. Jeg må leve med noe jeg ikke kan forstå. Det er et slags tap av kontroll, sa hun.

Likevel er hun takknemlig for det hun har opplevd, og særlig for innholdet som ble formidlet.

– Det var enkelt: Det er godt du er til. Ikke fordi du er deg, ikke for hva du utretter. Han formidlet mer vennlighet enn kjærlighet. Han visste alt om meg, men formidlet likevel aksept. Derfor gjelder det ikke bare meg. Det er en Gud som synes det er godt at vi er til. Uten noen rangordning, var hennes beskrivelse.

Hun har opplevd at såkalte intellektuelle kristne er de som har størst vansker med å ta imot det hun forteller. Hun mener det blant annet skyldes det kroppslige, at hun forteller om noe hun har sett og hørt og sanset, ikke bare om tanker i hodet.

 

Det var fortellingen til den danske journalisten Charlotte Rørth, i kortform. Hun har skrevet bøker og holder foredrag om dette.

 

 

Den andre er historien til en av mine venner fra barndommen av.

Han har gitt meg lov til å fortelle denne historien.

Livet hadde raknet fullstendig for ham.

Den natta kona reiste var han fullstendig utslitt. Fikk ikke sove. Kjente at alt sviktet, livet sviktet. Den eneste han ikke ville svikte var sønnen. Han er oppvokst med kristen tro på alle kanter, men han bestemte seg for å ikke ha noe mer med Gud å gjøre, selv om man kunne tenke at det kanskje ville være naturlig å trøste seg til ham i en slik situasjon.

Han skulle ikke svikte sønnen og han skulle ikke ha noe med Gud å gjøre. Med de to tankene i hodet sovnet han den natten.

Han våknet igjen på morgenkvisten i 0600 tida. Det var en varme i rommet, det var et nærvær der som han forteller om at han vil huske for bestandig. Så hører han stemmen som sier: Ydmykt døde jeg for deg…..

Han kjente han ble omsluttet av en kjærlighet så intens og et lys som der og da fylte ham med fullstendig fred. Det var som stormen stilnet og hjertet brant av hengivenhet til den Gud han tidligere på natten hadde tatt endelig farvel med.

Da jeg ringte ham for et par uker siden og spurte om jeg kunne få lov til å fortelle fortellingen hans i forkynnelse spurte jeg ham også om det kunne være at han hadde hatt en engel på besøk. Han dro på det, Ja sa han, de kommer jo alltid med godt budskap. Han tenkte vel at det var Jesus selv som hadde vært tilstede i rommet.

 

Det finnes mange fortellinger om møter mellom mennesker og Jesus.

Jeg hører mange si at de tror ikke på det overnaturlige. På en måte er vel tilværelsen i seg selv overnaturlig. Tro er tillit, ja, men det er også søken,  det er undring, det er åpenhet, det er å nærme seg de mest sårbare sider ved livet og gjøre det med ærbødighet, gjøre det med respekt.

 

Jeg er glad for at jeg har min gode venn som tok sjansen på å dele denne fortellingen med meg og som sa at jeg kunne få dele den med dere. Takk til han.

 

Gud er stor, vi er små. Men han sier at vår svakhet er hans styrke.

 

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var er og blir en sann Gud fr evighet til evighet, Amen.