Preken – 17.søndag I treenighetstiden. Bryn kirke, klokken 11, Høymesse med nattverd

11.09.2016

Prekentekst Markus 5,35-43

35 Det kom folk fra synagogeforstanderens hus til ham og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36 Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» 37 Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. 38 Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, 39 gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» 40 De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. 41 Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» 42 Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. 43 Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.

Å våge ikke å høre etter alltid. Hvem er det egentlig som bestemmer hva som er sannheten her? Noen hevder synagogeforstanderens datter er død. Noen hevder at Jesus kom for seint. Men hvem definerer hva som er seint her? For hvem er det seint for? Synagogeforstanderen? Folkene rundt ham? Datteren hans? eller kanskje Disiplene Peter, Jakob og Johannes? Jesus kommer ikke for seint! Han kommer i rett tid, i rett tid! Leser vi hele bibelteksten skjønner vi at Jesus ikke kommer for seint, han møtte noen andre på veien, det var noen som tok borti kappen hans, han måtte stoppe opp og gå tilbake. Han tok seg tid, god tid! Han var på vei til synagogeforstanderens hus, men tok seg tid til å se hvem som hadde tatt borti ham på veien! Så kommer han omsider frem til huset han opprinnelig var på vei til.

Han stormer ikke inn, med hundrevis av mennesker rundt seg. Han lar alle stå utenfor tar med seg den innerste familien til barnet og går inn i huset. Der ber han for barnet, eller snakker til barnet på sitt språk, Aramaisk og sier: Talita Kumi. Lille jente stå opp. Han befaler ikke som han gjorde med mannen som var besatt av onde ånder, dere vet, fortellingen om åndene som forlot mannen og for inn i griser som med en gang tok kollektivt selvmord ved å hoppe utfor klippekanten. Nei Jesus snakker heller ikke på samme måte som han gjorde med stormen ute på sjøen. Han diskuterer heller ikke som han gjorde med rådsherrene og de vise i tempelet verken som barn eller senere som voksen. Nei! Han viser omsorg på en annen måte.  ”a” i det første ordet er en forynding, altså som i norsk, jenta, vi skjønner det det er snakk om ei lita jente. Jesus sier: Lille Jente stå opp! Enkelt og greit. Og jenta står opp og er sulten, naturlig nok, etter ikke å ha fått i seg nok mat på en stund, hun har jo tross alt vært syk, da er det kanskje greit å spise litt.

Men så sier Jesus noe annet, noe som gjentas av og til når Jesus gjør ekstraordinære ting. Han befaler dem ikke å nevne det for noen… han må jo ha visst at folk prater om disse tingene? Hvis ikke ville vi jo mest sannsynlig ikke hatt fortellingene våre i bibelen…Men uansett, hva er målet til Jesus når han forbyr dem å snakke om det? Er det for å spare seg selv for mere bry? Det tror jeg neppe, snarere det også av omsorg. For Jesus vet at han ikke kan hjelpe alle. Ikke enda, han lever og er til akkurat som de som går sammen med ham rundt omkring. Han er før oppstandelsen bundet av tid og rom akkurat på samme måte som resten av oss som ikke kan være på to steder samtidig, selv om vi innbiller oss det innimellom når tia ikke strekker til som den burde.

De som kommer til ham får hjelp, han tar seg tid. Både til kongen, dvs synagogeforstanderen, og jørgen hattemaker dvs. til kvinnen som rørte ved kappen hans og til den blinde som satt ved veikanten og mange mange flere. Tid til å høre. Og til å hjelpe. Er det noe vi burde ha som forbilde er det kanskje nettopp det. Vi stresser selv gjennom mye, i hvert fall jeg kjenner meg igjen når jeg ikke får tid til det jeg vil så er det det jeg egentlig vil bruke mest tid til som jeg i realiteten bruker minst tid på. Barna, familien min og alle jeg er glad i. Av og til er det rett og slett ikke så lett å se hva som er riktig, Jesus viser oss i fortellingen vår nettopp det, det er mennesket, ikke tingene, ikke tiden, ikke dogmene, ikke din stand og anseelse, det er du. Ja, nettopp deg og meg. Alle mennesker, slik vi er. Uten kledelige eller mindre kledelige masker eller sminke som et skjold foran kroppene våre. Jesus ser bak all fasaden og sier til oss talita kumi! Lille deg, stå opp!

Nå er høsten definitivt kommet over oss. Jeg kjenner på meg at jeg begynner å bli urolig for en lang høst og vinter. Hva er det som ligger foran! For et år siden sa sentralbanksjefen at ”winter is coming”, ikke bare som en referanse fra tv serien game of thrones, men også til situasjonen vi er i. Vinteren er symbolet på noe langt og tungt.

På vinteren venter vi på våren, du skal være bra mye interresert i vintersport for å inderlig lengte etter vinteren midt på sommeren. Slik er det bare ikke. Og akkurat nå, når varmen ser ut til å være over, da trenger vi kanskje et lite spark bak fra Jesus. Lille deg, stå opp! Du er min og jeg vil at du skal gå videre i livet. Etter høst kommer vinter, kommer vår og sommer!

Etter oppstandelsen er ikke Jesus bundet av tid og sted, det fikk blant annet emmausvandrerne erfare. Og for alle oss som lever etter oppstandelsen gjelder det ikke lengre, forbudet å fortelle ting videre, tvert imot er det en fordel om vi gjør det, for da er det kanskje flere som får sjansen til å oppleve nettopp gleden av å bli møtt på samme måte som den blinde mannen, kvinnen som rørte ved kappen, eller synagogeforstanderens og datteren hans. La oss stole litt mer på det dere!

Ære være faderen og sønnen og den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet! Amen.